Kraft

Fil. 3, 10. Kraften.

-          «Så jeg kan få kjenne – kraften av hans oppstandelse.»

 Her skal vi stanse litt for denne bibelske sannhet: Kraften i Jesu oppstandelse. Så jeg kan få - -  sier Paulus. Det var noe som ikke var selvfølgelig. Og prof. Ole Hallesby skrev om dette: «Den er en hemmelig kraft, den seirer gjennom nederlag.» Det er det motsatte av det vi tenker. For å forstå litt av dette, kan vi gå til Jesus og hans erfaring her på jorden.

1. Jesus gjorde dette.

Han opplevde det største ytre nederlag i denne verden da han døde. Døden er slutten på livet, og det var lett for tilhengerne hans å tenke: Er dette slutten på alt? Noen av dem hadde vært sammen med Jesus in over tre år. Noen mente trolig at en periode i livet var slutt og de gikk tilbake til det gamle jordiske livet. «Jeg har av sted for å fiske,» sa en. Vi går med deg, sa noen andre. Joh. 21, 3.

Likevel: Dette ble den største seier i denne verden, og det var begynnelsen på flere seire. For i døden knuste Jesus døden. Han brøt ned gjerdets skillevegg. Jesus viste seg som Gud og allmektig Herre. Jorden på Golgata skalv i Jesu dødsstund. Da var det han ropte: Fullbrakt. Ikke noe kunne stanse Jesus nå. Alt var jo ferdig.

Deretter kom hans legemlige oppstandelse. Det var en ny seier – og her er vi ved oppstandelseskraften. Han som var død, brøt dødens lenker og viste at han levde midt i døden. Til korinterne skrev Paulus noe om betydningen av denne oppstandelse, 1. Kor. 15. Alt avhenger av den. Uten Jesu seier over graven var alt det andre i kristendommen forgjeves og unyttig.

Jesus viste altså at han hadde denne kraften. Han fikk den av sin Far og brøt seg vei gjennom alt som stengte. For oppstandelsens kraft er det ingen hindring eller stengsel. Mesteren hadde gjort sin gjerning, alt var i orden. Nå skulle han tilbake til sin himmel for å tjene oss derfra. Det var til gagn for oss at han dro hjem. Da kan han være med oss alle  til alle tider uten begrensning. Det er også noe av kraften fra Gud.

2. Våre nederlag?

Paulus fletter seg selv inn i dette: så jeg kan få kjenne… Der er vi alle som kristne. Det gikk ikke alltid så lett og enkelt for Paulus. Han hadde sin strid og sine vansker og kanskje noen nederlag. Har ikke vi også det? Vi har tapt noen slag i livet.

Paulus sa: Så jeg kan få kjenne… Hvordan ble Paulus kjent med Jesus? Det står om ham da han kom til Damaskus: Se, han ber. Apg. 9, 11. Paulus hadde mye menneskelig kraft i sin forfølgelse av de kristne. Men nå var han knust. Paulus hadde møtt sin overmann. Nå hadde han bare tiggerbønnen igjen.

Og dit må også vi komme – i all vår kristendom og tjeneste og ytre seier. Vi må stadig møte overmannen. Og da blir bønnen noe ganske annet enn før. Paulus hadde bedt mye som fariseer. Men det var ord. Nå var bønnen blitt nød, og da kommer kraften. Der ligger hemmeligheten. I alt vårt strev er vi kraftløse så sant vi ikke er fattige.

Og hva er bønnen? Fortell ham alt. Ikke skjul noe eller pynte på ditt eget liv. Det gjelder tjenesten for Gud, kristenlivet – har det lykkes for deg? Og ditt indre gudsliv – livet med Gud ved hans nåde – hvordan er det?

Nå kan du legge det fram for Ham på nytt. Og bekjenne det du vet om og det du har glemt og kanskje det du ikke visste var synd. Når vi ser på vårt eget liv, blir vi fattige. Og slik skal det være, ellers har vi ikke bruk for nåde. Paulus sier en gang: Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet 2. Kor. 12, 9. Og han legger til: for at Kristi kraft kan bo i meg. Disse to ting henger sammen: Jeg er liten – han gir meg kraften.

3. Arbeidet for Gud.

Guds rike er ikke som andre riker, det er et åndelig rike. For å kunne arbeide der, må vi også være små arbeidere. I denne tjenesten må vi si og erkjenne: Dette kan jeg ikke.

Misjon er ikke organisering og teknikk – selv om det også er med. Men det går galt om vi vil gjøre det i egen kraft og etter eget ønske. Da stoler vi på oss selv, og tjenesten kan lett bli rutine.

Paulus har noe å si også her. Til efeserne taler han slik: For dette evangelium er jeg blitt tjener – jeg den minste av alle de hellige. Ef. 3, 7-8. Ser du hvordan han betrakter seg selv også når det gjeler å tjene i Guds rike. Det også er nåde. Og til de kristne i Korint skriver han det samme: Jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke en gang verd å kalles apostel. 1. Kor. 15, 9. Det er ydmykhet av høyt merke. Og til sin medarbeider Timoteus sier han: Blant syndere er jeg den største. 1. Tim. 1, 15. Paulus hadde nok møtte mange store syndere på sin. Men alt bleknet når han tenker på sin egen store synd: han hadde kjempet mot Guds Sønn, Jesus og hans venner.

Hele tiden er tanken denne: Jeg er ikke verdig, jeg kan ikke noe – selv om jeg kjenner Det gamle testamentet bedre enn mange andre. Guds rike er så stort og så hellig at jeg kan ikke gjøre noe der. Når han likevel er kalt av Gud til tjeneste, ser han bedre enn mange andre at alt må være nåde. Det er det vi også må se.

4. Dødsdagen vår.

Døden er slutten på alt her på jorden. Da betyr verden og dens rikdom ingen ting. Det smuldrer bort og vi har ingen ting igjen. For det naturlige menneske uten Gud er det bare mørke og evig død igjen. Vi kan ikke tenke oss inn i hva det blir eller forestille oss tilværelsen uten Gud og uten mulighet til å møte frelsen.

For Guds barn er det motsatt. Gud rekker ut sin hånd til deg på dødssenga, og han tar deg hjem til sin himmel. Gud gjør alt. Da blir det så klart at vi kan ingen ting gjøre. Vi er satt helt på sidelinjen i vår dødsstund. Det er Guds oppstandelses kraft som flytter oss fra dødens mørke dal og like inn i sitt rike. «Da blir det han alene og ikke meg og mitt…» Slik blir det ved en kristens dødsseng.

Og tenk etter: Slik er det egentlig hele livet! Når vi har overgitt oss i Guds hånd, er det han som handler med oss og gjør gjerningen.

Og til slutt: Graven er ikke det siste. Det kommer en oppstandelse for oss også. De som er i gravene og hører Jesus til, skal reises opp av mold og mørke. Da er også oppstandelsens kraft virksom, men på en ny måte for oss. Som Guds kraft reiste Jesus opp fra graven og døden, vil han gjenta samme prosess med de troende. Han sender sine engler ut for å hente alt Guds folk hjem. Og englene finner alle troende – om de er i graven, brent til aske eller på havets bunn. I oppstandelsen vil alle troende samles.

Da gjenstår bare ett spørsmål: Blir du og jeg med? Det finnes en vei: å følge Jesus i livet som Guds barn. Nå kan du komme og ta imot. Amen. 

King James-bibelen

Kong Jakobs Bibel.

I år er det 400 år siden England fikk sin berømte bibeloversettelse. Den kalles vanligvis ”King James”, siden den engelske kongen James I (Jakob) stod bak arbeidet. Men det var over 50 av Englands lærdeste teologer og språkfolk som utførte arbeidet, og de holdt på i ca. 7 år. Det er sagt at denne bibelen er den mest innflytelsesrike boka som påvirket det engelske språket, slik Luthers tyske bibel gjorde i hans land. Offisielt kalles denne bibelen for ”den autoriserte oversettelsen”.

Felles for disse biblene var at de ikke var de første i sitt slag. Det hadde vært forsøk på bibeloversettelse både i Tyskland og i England. Men de var ikke skrevet på folkets språk slik Luthers og Jakobs bibler var. Det er i alle fall en av likhetene. I tillegg fikk de begge stor innflytelse på kristendommen i sine land. For begge bøkene ble folkelesning. Og når folk leser Bibelen får det følger og betydning for deres kristne tro.

Språket var enkelt, men klart og leserne fikk tak i innholdet. Innholdet var det vesentlige, men den skulle også være lojal mot grunnteksten. Og dette var lenge før man fikk flere ”grunntekster”, slik som Tischendorfs utgave og Westcott og Hort og dermed den reviderte engelske bibelen. NT kom i 1881, og mange ble veldig begeistret for den og godtok revisjonen. I realiteten brukte de en annen grunntekst noen steder i Bibelen. Den svenske prest og leder P. Waldenstrøm (som en tid var sammen med Rosenius og førte hans verk videre før han sluttet der) skrev f. eks. en tobinds utgave av NT som studiebibel i 1886 med mange noter og forklaringer. Her bruker han mange av endringene i den reviderte engelske bibelen. Han viser sågar til de nevnte menn. Dermed bryter han på noen steder med King James.

På engelsk må man særlig merke seg William Tyndales NT i 1526 og den såkalte ”Matthews Bible” (og Coverdale) fra 1537, som noen mener la grunnen for den autoriserte bibelen. Før disse var John Wycliffes arbeide i 1380 kjent.

Det var i januar 1604 det begynte. Etter sju års arbeid skulle den ut på markedet. Det hadde vært en turbulent og urolig tid, både politisk og religiøst. I England var det flere grupper kristne protestanter ved siden av den katolske, bl. a. puritanerne, kalvinister og lutheranere. Tanken var kanskje at alle skulle få den samme bibel som kunne forene eller i det minste skape ro og fred.

Selve utgivelsen av King James er et kapittel for seg. De manglet penger til trykking. Manuskriptet ser ut til å ha vært i flere deler, og feil oppstår underveis. Og litt om senn ble de gamle bibelutgaver i kirkene byttet ut med den nye. Den ble så enerådende, og det var den også ment som. På tittelbladet står trykt: Bestemt til å leses i kirkene. Det er noe an betydningen av at den var autorisert. Alle skulle bruke den.

Det er klart at språket i en bok fra 1611 kan være fremmed for folk i dag. Det har man ordnet litt med ved å gi ut en revisjon av den gamle, Den kalles ”Den nye King James”. Her er språket modernisert og oppdatert uten at innholdet er endret.

På norsk er det kommet en oversettelse av den gamle King James til nyere norsk. Den kom ikke i allmenn bruk. Også bibelutgaven ”Bibelen Guds ord” på Hermon forlag ble presentert som ”Den norske King James-oversettelsen av 1997” på tittelbladet.

Mange bibeltroende kristne i engelsktalende land verdsetter og bruker King James framfor nyere bibler. Tanken er at den er den mest troverdige og nøyaktige oversettelse.

NDH.